BILLETTER
Festivalbiletter kan kjøpes over disk i Ørland Sparebank, og på "døra" Husk at Kirkekonsert og bluesjam inngår i biletten. Eller trykk her for å kjøpe online:
Festivalbilletter
Tid før festival
-28Dager -12Timer -27Minutter -44Sekunder

Morsom lesing

  • BRYGGERIGANGEN BLUESBAND

    20 ÅR I FORNUFTENS GRENSELAND

Det står strid om hvorvidt Bryggerigangen så dagens lys i 1978 eller 1979. De bandmedlemmene som fortsatt er i live er blitt for gamle til å si noe troverdig om akkurat den saken, men det er mulig at etableringsfasen, før man kunne kalle det et band, varte ganske lenge. Personlig husker jeg iallfall at jeg hadde spilt med Jan Lie i månedsvis, før han begynte å hilse på meg. Det hadde vel gått et års tid, før jeg skjønte at han ikke hadde et ekstremt negativt øye til meg spesielt, men at han behandlet alle likt. Utgangspunktet for bandet var iallfall at Hans Marius Stormoen, Jan Lie og Tom Gjertsen bodde i samme bygård i Bryggerigangen borettslag. Tom Gjertsen var med å starte Oslo Bluesklubb sammen med Bernadette som også bodde i Bryggerigangen. Da jeg ble kjæreste med henne, fikk jeg mange spillejobber på bluesklubben, men også husvære i Bryggerigangen. Med alle fire i hus, kunne bluesbandet stiftes.

Nå spilte jeg med mine helter fra ungdommen. Da jeg gikk på gymnaset, var nemlig Hans Marius og Jan kultfigurer på vår skole. For oss hadde populærmusikk nærmest vært ensbetydende med engelske jålebukker med puddelhår og trange silkebukser inntil Public Enemies entret scenen en gang midt på 60-tallet. Her hadde vi plutselig med et band å gjøre som tente bål på scenen, og som rømte fra spillejobb i fluktbil, med et brennende samfunnshus i speilet.

Jeg har forstått det slik at Hans Marius hadde en tøff barndom. Han gikk i klær som han fikk på Frelsesarméen. Det var norske beksømstøvler og vadmelsbukser som kom i retur fra Somalia. Innsamlede ting som negrene ikke ville ha. Bistanden fra den svarte befolkningen var vel utganspunktet for hans glødende interesse for blues. I speideren lærte han å steke pølser på speed, men også en hel del om ærlighet. Selv da han som betrodd kasserer i 14 års alderen stjal hele kassabeholdningen, gikk han ikke på akkord med sine ærlige, bunnsolide og oppriktige intensjoner. Speidernes penger gikk nemlig til ny kontrabass, pipe og tur til København. Da han senere vendte tilbake til Oslo, flyttet han inn i sin første faste bopel. Et bilvrak på Grønlands torg.

Senere bodde han litt i båt, lenge i fengsel og sånn passe på Dikemark, før han omsider havnet i Bryggerigangen.

LP-plata Blått Brygg ble spilt inn i løpet av det første året av Bryggerigangens levetid, og parallelt med plata, produserte NRK et 50-minutters portrettprogram av bandet. Dette programmet ble sendt rett før Detektimen på fredagskvelden, og den gangen var det bare én fjernsynskanal i Norge. Dermed sa det PANG, og vi var nærmest kontinuerlig på turné i årene som fulgte. Tom og jeg hadde vel innerst inne hatt ambisjoner om å leve et ordentlig liv, men i møte med Hans Marius og Jan, så det ut til at vi begge var dømt til å vinke definitivt farvel til den streite verden.

Symptomatisk nok, da Tom giftet seg med Randi, stakk hele bandet ink. brudgommen av fra bryllupet for å dra på spillejobb i Hønefoss. Vi hadde fått i oss masse god mat og litt drikke før vi dro. Hans Marius hadde imidlertid prioritert motsatt, og klarte såvidt å snøvle fram at han var skrubbsulten, da vi kom fram til Hønefoss. Jazz- og viseklubben der hadde klart å overtale eierne av Torvkaféen til å stille lokalet til disposisjon for deres arrangementer, men det lå litt i lufta at avtalen ikke akkurat sto fjellstøtt. Hans Marius for sin del hadde ikke glemt det næringsvettet som hadde vært maktpåliggende i barndommen, så med trente fingre fikk han smøget både rekesmørbrød, youghurt og baguetter fra glassdisken og ned i dressjakkelommene, mens den myndige, eldre damen på Torvkaféen var opptatt med andre kunder. Da Hans Marius mente timingen var riktig, skar han ut av køen ved glassdisken, og satte kursen mot scenen. Som et lyn spratt den gamle kassadamen opp og tok igjen Hans Marius. Hun hadde hatt bassisten i øyekroken hele tiden, og neste scene utspant seg midt på dansegulvet under perfekt lyssetting fra spottene rett over.

-Er du klar over hva du egentlig står her og insinuerer? spurte Hans Marius tilsynelatende indignert over de ydmykende beskyldningene. Folk stimlet til, og etterhvert kom også klubbsjefen inn i lys-keglen.

-Hva er problemet? Hva kan jeg hjelpe med???

-Denne herren har forsynt seg fra disken, uten å betale, sa damen bestemt.

-Dette er det frekkeste…..Æh, jeg tror ikke denne damen er inneforstått med hvilke konsekvenser…

Før Hans Marius fikk fullført setningen, stakk den gamle damen lynraskt hånden ned i den ene lomma hans, og dro opp et rekesmørbrød så majones og salat skvatt til alle kanter.

-Nå, hva sier du til dette?, freste hun henvendt til klubbsjefen som ble stående målløs og flakke med blikket.

-Nei, ærlig talt, kom det fra Hans Marius. -Jeg skjønner ikke hva dere holder på med, men personlig må jeg gå på scenen. Jeg har tross alt en jobb å gjøre her.

Så overlot han slagmarken til kassadamen og klubbsjefen, spradet opp på scenen og begynte å stemme bassen. Dette var altså den type liv Tom og jeg var dømt til å bivåne i årene som fulgte.

En gang dro vi hjem til Hans Marius for å hente ham til en spillejobb på Notodden. Han hadde ikke stilt opp på avtalt sted, og åpnet heller ikke døra hjemme. Bråket som ble utløst av våre forsøk på å slå inn døra, var det som skulle til for å vekke mannen som totalt hadde stilt sitt legeme i farmasiens tjeneste. Etter å ha veltet det meste som sto i hans vei mot utgangsdøra, klarte han til slutt å vise sitt skambitte åsyn i dørsprekken. Jeg syntes jeg måtte gjøre ham oppmerksom på at han var helt blodrød på det ene øyet. Som vanlig hadde bassisten en grei forklaring:

-Da dere vekka meg nå, vettø, og jeg skulle gni meg i øya, så var jeg faen meg så forfjamsa at jeg glemte å lukke det ene øyet.

Så gikk turen mot Notodden. Vi lå allerede langt bak skjemaet, men vi slapp likevel ikke unna ølbutikken til Hans Marius. Store mengder medisin ble båret inn i baksetet, før vi fleska avgårde mot bluesbyen. Da vi omsider sto spilleklare på Arno, var stedet stappfullt av utålmodige bluesheads. Hans Marius erklærte på sin sedvanlige måte konserten for åpnet, før han talte opp en rask svingblues i C. Etter relativt kort tid, ga han tegn om at det ikke skulle spilles flere 12-takters runder, og han kunngjorde for publikum at det allerede nå ville bli avholdt en kort pause fra podiet:

-I pausen vil det bli anledning for så vel publikum som musikere å iføre seg nye forfriskninger, og ikke minst kvitte seg med gamle, erklærte han dannet fra scenekanten, før han hoppet ned på dansegulvet og begynte å brøyte seg vei mot toalettet.

På midten av 80-tallet begynte vi å surmule litt over at vi hadde for dårlig gasje i forhold til innsatsen. Tom hadde allerede bestemt seg for å trappe ned turnélivet og blåse liv i sitt eget reklamebyrå igjen. Vi andre tenkte at vi kunne fortsette som trio, med kvartetthonorar! Derfor sendte vi ut friske presseskriv til alle potensielle arrangører: BRYGGERIGANGEN – NÅ MED NY STERK BESETNING (uten Tom Gjertsen). Dette markedsføringsframstøtet hadde ikke noe nevneverdig appell, så vi bestemte oss for å tone ned trioformatet i markedsføringen.

Vår første turné som trio startet på Stord. På vei over fjellet bekymret Jan og jeg oss litt over at ingen av arrangørene hadde fått beskjed om at vi kom uten Tom.

-Slapp nå av. Dette årner jeg, sa Hans Marius. På vei inn til Leirvik, så vi store plakater med kvartetten Bryggerigangen, og i klubblokalet satt allerede arrangørene klare til å hjelpe oss med å bære horn. Spørsmålet som måtte komme, lot vente litt på seg. Vi hadde nesten båret inn alle horna, da musikkforumsjefen sjøl spurte:

-Og fjerdemann? Kjører han selv, eller kommer han kanskje med fly???

Jan og jeg så skrekkslagne på hverandre, før vi festet våre nysgjerrige blikk på Hans Marius. Ansiktet hans foldet seg rolig i en alvorlig mine før forklaringen kom:

-Nei, nå skal du høre her… Vi har faktisk vært utsatt for en ganske alvorlig episode i dag. Allerede før vi startet fra Oslo, klaget Tom over at han følte seg litt uvel i magen. Rett før vi kom til Kongsberg, var det så ille at vi bestemte oss for å kjøre innom Kongsberg sykehus. Ved kontroll viste det seg dessverre at blindtarmen hadde sprukket, og Tom måtte opereres med en gang. Som dere kanskje skjønner, ble vi stående lamslått med følgende spørsmål: Kan vi forlate Tom slik? På den annen side, – hva med publikummet vårt på Stord? Skal vi bare gi blaffen i dem, da? NEI DET KAN VI IKKE, ble vi enige om, før vi beit tenna sammen, forlot Tom, og kjørte videre mot Stord for å gjøre fire manns jobb på trio…

Da Hans Marius var ferdig med å fortelle den dramatiske historien, sto hele klubbstyret, samt noen medlemmer og tilfeldig forbipasserende i hestesko rundt ham. Ansiktene deres hang i folder langt ned på brystet, og var fulle av empati og forståelse. Konserten ble således avviklet på trio, uten innvendinger mot honoraret. Tvert i mot. I pausen kom en jente opp på scenen med en hatt full av penger som var samlet inn til blomster som Tom skulle få på Kongsberg sykehus.

Dagen etter, skulle vi spille i Høyanger. Bare for å underholde Jan og meg, kom Hans Marius denne gangen med en helt ny forklaring til arrangøren:

-Haru peiling på det litt spesielle hjulopphenget på Brenderup-tilhengeren? Da veit du kanskje hva som skjer når du forsøker å bruke fjæropphenget som jekkfeste? Det var nemlig det Tom gjorde da han skulle skifte hjul på hengeren, rett før vi dro. Pang så satt hele hånda i klem. Langfinger´n sååkke uuuut. Rett på legevakta med Tom. Men hva med oss andre? Skulle vi avlyse turnéen, eller ta oss kraftig sammen og prøve å gjøre fire manns jobb på trio?

Med andre ord var trioformatet levedyktig. Etter flere år med trio, begynte jeg imidlertid å bli alvorlig lei. Nok en Nord-Norge turné… I Andenes måtte jeg løpe fra scenen etter bare 10 minutter av første sett. Hans Marius og Jan fortsatte som duo ut låta, mens jeg sto på dass og spøy. Ikke på grunn av for mye børst, men som en psykosomatisk reaksjon på for mye Bryggerigangen. En depresiv reaksjon, som Kjell Magne ville ha kalt det. Denne reaksjonen manifisterte seg på forskjellig vis. På Saltfjellet hadde jeg ikke tålmodighet til å ligge bak brøytebilen under kolonnekjøringen, så jeg blinka meg forbi hele dritten og forsvant inn i snøhelvete uten ledsager i over 100 kilometer i timen. Dette holdt fint inntil sikten ble null, og bilen gikk i hi under en 5 meter høy snøhaug midt i veien. Der satt vi med postkassa full av skjegg. Vi klarte såvidt å få opp en av dørene, og krype ut i den kritthvite verden. Det var intet annet enn hvitt å se, men vi kunne høre…

Brøytebilen. Den kom for full maskin, mens vi febrilsk prøvde å klatre opp de loddrette brøytkantene. Vi så for oss en lappskaus med oss selv som ingredienser etter å ha fått den siste olje fra egen bandbil. Kjøtthodefarse dandert i egen motorolje. Heldigvis var den erfarne brøytebilsjåføren forberedt på å finne oss på denne måten, så han fikk stanset i tide. Mannen som kom ut av brøytebilen var som et stort og kraftig troll som sikkert hadde vært på Saltfjellet i hele sitt liv. Han kunne garantert holde fyr på rullingsen i orkan styrke, og han freste og skreik av raseri, mens han trampet mot oss gjennom snødrevet.

-HÆLVETES SØRINGA, brølte han som en isbjørn helt ute av konroll. Denne gangen hadde vi virkelig bruk for Jan Lie. Han så allerede ut som snømannen selv, og med fråde og flere kilo snø i det lange håret og skjegget, skrek han tilbake: -NÆMMEN I HÆLVETE HVA MENERU AT VI SKA GJØRRRA DA FOR FAEN. PELL DEG INN I BILEN OG BRØYT OSS UT DA, FOR SVARTE HÆLVETE.

Det er veldig vanskelig å forklare hvordan Jan funka på full styrke, men brøytemannen skjønte det med en gang. På et brøkdel av et sekund, var han iallfall redusert til en livredd snømus som gjorde alt det Jan befalte…

Etter denne turen, stakk jeg til California og ble borte i fire år. Da jeg kom tilbake til Oslo, hadde Hans Marius flyttet til Frankrike. Det var vel kanskje en slags garanti for at vi ikke skulle starte opp igjen, tenkte jeg. Dessuten klarte jeg meg med minnene om bandet fra fornuftens grenseland. Jeg husket Jan kanskje best for hans spontane påfunn. En gang tok han f.eks. en u-sving på en fire felts motorvei, med meg som passasjer. Kollisjonen som fulgte var så kraftig at jeg ikke registrerte så mye, før jeg lå som en meitemark midt i veien mellom et akselerasjonsfelt og et 90 km/t skilt. Jeg hadde selvfølgelig ikke betalt for å sitte på, og kunne derfor ikke forlange å få noen penger igjen. På denne tiden fantes det imidlertid andre passasjerer som kunne forlange å få penger igjen etter kjøreturer med Jan. Etter Bryggerigangens siste turné, hadde Jan nemlig begynt å kjøre drosje, når han ikke spilte trommer, og gang på gang kom han lutrygget til drosjeeieren med en skamslått Mercedes. Jan Lie var ingen dyktig sjafør, og det bekymret Hans Marius spesielt at Jan hadde begynt å ta flytimer. Uten å virke støtende, husker jeg Hans Marius advarte Jan:

-Husk at i lufta bulker’u bare én gang.

Jan rakk imidlertid aldri å bulke i lufta, for på en mørk høstdag i 1993 kjørte han rett inn i blåtrikken og videre inn i blueshimmelen hvor han parkerte både seg selv og drosja for siste gang.

Gamle Aker Kirke var fyllt til trengsel under begravelsen av Jan Lie. En gripende tale fra en litt børst Hans Marius satte et verdig punktum på minnehøytiden, selvom det for noen av de tilstedeværende muligens ble en korttidsminnehøytid.

Hans Marius og Jan hadde utfylt hverandre på en fabelaktig måte. Ikke bare som komp. Jan Lie hadde en uhøvla stil som kunne koste både ham selv og oss andre en god del. Likevel hadde han i motsetning til Hans Marius både moral og etikk innabords. Som kasserer i bandet, var vi alle sikre på at økonomien var i trygge hender hos Jan. Når han demonterte trommene sine for å pælme dem etter arrangøren, en etter en, fordi vi ikke fikk betalt det vi skulle ha, så foregikk dette helt innenfor hans egne moralske og etiske rammer. Hans Marius, på sin side, hadde så store diplomatiske evner at han kunne få en arrangør til å bla opp hele gasjen, selv om vi ikke en gang rakk å komme på jobb til siste settet. En gang i Tromsø, mønstret han av turnébussen fordi en tilfeldig herre han kom i prat med på et nachspiel, forærte ham en campingbil. Resten av turnéen og i flere år etterpå hadde Hans Marius egen campingbil med navn “Gutterommet”.

Med Jan på kirkegården, Hans Marius i Frankrike og Tom på jordet, hadde jeg ikke i min villeste fantasi trodd at det ville bli noe mer Bryggerigangen, men så startet Oslo Bluesklubb igjen. En gjenforening i klubbens regi fikk Hans Marius til Oslo og en vikartrommeslager ut av fleinsoppåkeren. Forestillingen ble et eneste kaos. Jan var borte, men det var ingen av oss andre som fant hverandre heller. Nå hadde vi imidlertid tatt det første skrittet, og før vi visste ordet av det, var en ny Nord-Norge turné under planlegging. Bryggerigangen hadde ikke vært på turné på 10 år, og nå var jeg plutselig igjen på telefonen med tidligere arrangører:

-BRYGGERIGANGEN ???. E’ DE LIV I DOKKER?, spurte en overasket mann i Troms, som fremdeles var kontaktperson for den lokale rock- og bluesklubb.

-Joa, forsåvidt, svarte jeg, men jeg måtte innrømme at med en heldau trommeslager og en halvdau bassist, så var vi vel kanskje blitt litt svekket siden sist, men at vi jobbet med saken. Espen Moen ble ønsket velkommen inn i bandet som vår nye trommeslager, og hodet hans ble scannet inn på Jan Lies kropp på vår gamle plakat fra 1979. Tom fikk lov av Randi å dra litt på guttetur igjen, men han takket gradvis for seg igjen da “CD med Bryggerigangen – Så Dritkult” var ferdig innspilt. Etterhvert kom Morten Golten og Brynjulf Blix inn og alternerte som fjerdemann i bandet, på henholdsvis Hammond B3 og div. keyboards. Morten ble senere popstjerne i Thailand, og kom sjeldnere til Norge. Brynjulf, derimot fant seg selv oftere og oftere på turné med Bryggerigangen, og gjentagelsens tyranni hadde på en måte også innhentet ham. For 25 år siden turnerte han nemlig med Hans Marius i Satans Horn.

På en av turnéene med denne besetningen, spilte vi på en alkoholfri bluesklubb i Sand i Ryfylke. Dette i seg selv var for Hans Marius så skandaløst at han var i konstant dårlig humør den dagen. Etter å ha spist middag, med Fanta til maten, spaserte vi mot spillestedet. På veien traff vi to fjortiser med lusekofte og friske røde kinn. De bar på hver sin bøsse, og visste ikke bedre enn å spørre selveste Hans Marius om han kunne tenke seg å støtte aksjonen ROCK MOT NARKOTIKA.

-Rock mot…. Hva behager? spurte en irritert Hans Marius.

-Rock mot Narkotika, gjentok den uskyldige unggutten med skingrende skarre-R.

-Nei, nå får det være grenser. Hans Marius ble stående å riste oppgitt på hodet en stund, før han fortsatte:

-Hva blir det neste? Pølse mot lompe?

Bryggerigangen var i ferd med finne seg selv igjen, etter 10 års pause. Noe senere befant jeg meg i en krangel med Hans Marius på Gamla i Oslo. Vi hadde nettopp avsluttet kveldens engasjement, og han ba meg dra til hælvete, før han sa opp i Bryggerigangen med umiddelbar virkning. Deretter rappa han honoraret til Brynjulf, og stakk til Frankrike. Vi var med andre ord på skinner igjen, og spilte på flere festivaler i tiden som fulgte fram til den endelige nedleggelsen av Bryggerigangen nå i år. Som et eksempel på de gode tidene, vil jeg avslutte med følgende historie fra Harstad, hvor vi deltok på Festspillene: Finkulturelle folk fra fjern og nær hadde inntatt festspillbyen. Blant dem, traff vi noen velkledde herrer som hadde reist helt fra Oslo 3 for å oppleve Mari Boine i sitt rette element – nord for polarsirkelen. De hadde nettopp inntatt en bedre middag, da en av dem så på klokken og bemerket:

-Nu begynner konserten snart. Vi burde formodentlig bevege oss mot kulturhuset?

Hans Marius:

-Hva har dere billetter til?

Den velkledde:

-Mari Boine-konserten selvfølgelig. Skal du ikke dit?

Hans Marius:

-Hvor mye ga dere for billetten, a?

Den velkledde:

-Ja, hvor mye var det, nu? Jeg tror det var 180 kroner.

Hans Marius:

-Akkurat. Nei, da tar jeg nok heller de 180 kronene og kjøper meg en flaske brennevin og joiker sjæl, gitt.

 

Ført i pennen av:

Bent Patey

Været på Brekstad
Brekstad
19. oktober 2017, 14:26
03
03
9°C
Føles: 5°C
Trykk: 1020 mb
Fuktighet: 70%
Vind: 4 m/s E
Vindkast: 4 m/s
Soloppgang: 08:22
Solnedgang: 17:49
More forecast...
 
Overnatting:
Overnatting:
Overnatting m. båt:
Overnatting m. båt: